Den var en kritisk meditasjon over potensialene og problemene knyttet til den allestedsnærværende og samtidig uhåndgripelige idéen om ”kunstnerisk research”. Prosjektet hentet tittelen fra de sovjetiske science fiction-forfatterne Arkadij og Boris Strugatskijs roman om et fiktivt forskningsinstitutt bemannet av en rufsete ansamling eventyrfigurer og gale vitenskapsmenn som søker å løse problemet med menneskehetens lykke ved hjelp av magi. Den første utgaven av Bergens nye triennale var en skeiv samtidsorientert omskriving av denne romanen, som utstilling på flere arenaer og som bok. 

Strugatskijbrødrene ga ut Monday Begins on Saturday i 1964 mens forskningen og den kalde krigen var på det mest intense i Sovjetunionen.

Romanen forteller historien om en programmerer som på ferie i det nordre Karelia blir ført på villstrå av haikere og ender opp som ansatt i Forskningsinstituttet for Trolldom og Magi, som igjen har underavdelinger som Avdeling for Profetier og Spådommer og Avdeling for Lineær Lykke. Instituttets forskere har den beskjedne ambisjonen å løse alle menneskehetens problemer. Instituttets bærende filosofi er dialektisk: Positivisme og vulgær materialisme må bekjempes og motarbeides uansett kostnad, med magi og fantasi som våpen. Slik det antydes i romanens tittel er instituttets første bud uavbrutt forskning, og dermed er instituttets etiske grunnlag også dialektisk: Idealet er et liv hvor konstant søken og tenkning står i motsetning til konsumsamfunnets krav til raske løsninger og umiddelbar tilfredsstillelse. Her skal ikke engang kunnskap om fremtiden ”konsumeres” - fremtiden må forbli en åpen horisont. Men denne utopiske atmosfæren sikres av en nærmest uuttømmelig offentlig støtte, holdt oppe av et konstant voksende byråkrati og beskyttet fra markedets krav. Selv om noen av forskerne til og med vil jobbe på nyttårsaften, blir andre igjen fryktelig selvtilfredse, noe som fører til en abnorm hårvekst på ørene …

Dette ledet oss - riktignok via omveier og kanskje overraskende - til Bergen. For den som ankommer byen utenfra fremstår den som en utopisk øy tilrettelagt for kunstnerisk research - paradoksalt hanseatisk og alpin, havneby og Zauberberg på samme tid - med en overutviklet (eller fullstendig mettet) kunstnerisk topografi, byens størrelse tatt i betraktning. I Bergen finner man ikke den typen neglisjerte postindustrielle områder som vanligvis omreguleres til biennaler - og som ofte definerer et prosjekts tematikk, dets romlige strukturer og de politiske forhold prosjektet kan respondere på. I stedet består det kunstneriske landskapet av en rekke nedslagspunkt i form av små institusjoner med varierende grad av offentlig støtte. De er fristilt fra kunstmarkedets krav, utsatte men høyst ansvarliggjorte, ofte beskjedne, men alltid med humanistiske mål, tilbydere av arenaer hvor det særegne - til og med det aparte - har en plass. Samtidig må de kjempe mot presset som i vid forstand setter rammene for kulturell utforskning i Europa etter velferdsstatenes fall: Mot flodbølgen av økende akademisering, bevisste og strategiske tilpasninger til politiske og institusjonelle agendaer - og mot selvgodhet. I så henseende kan man argumentere for at det finnes likheter mellom Bergen som kulturby og det intellektuelle og etiske landskapet av sovjetiske forskningsinstitutter Strugatskijbrødrene beskriver, med ironi, men også med kjærlighet.

Den første utgaven av Bergen Assembly forsøkte å ”lese” dette narrativet gjennom en litterær og intellektuell gjenskaping av Strugatskijbrødrenes roman i en samtidig kontekst. Prosjektet var en montasje av nyproduserte kunstprosjekter og historisk materiale, fragmentariske punktnedslag fra litteratur, kvasifiktive kuratoriske fotnoter og tenkt som en ansamling eller et arkipel av fiktive forskningsinstitutter - omtrent som avdelingene i Strugatskijbrødrenes roman - som ble huset av Bergens kunstinstitusjoner. Denne konstellasjonen satte rammen for gjenfortellingen av Strugatskijbrødrenes dyrefabler, etnofiksjoner, svindel og skrøner gjennom vår tids golemer og projeksjoner - en tid hvor hyperkapitalistisk svartekunst råder.

I klartekst, det var ikke snakk om en direkte respons på romanen, men sammenstillinger og forvrengte analogier som - i form av et visuelt essay - satte vår forståelse av ”kunstnerisk research” på prøve, - fra uventede vinkler og i kuratoriske rammeverk som tåkela skismaet mellom kunsthistorie og kunstproduksjon, kunstner og kurator.

Utstillingen Monday Begins on Saturday åpnet i slutten av august 2013 og presenterte posisjoner fra mer enn 50 internasjonale kunstnere innen en rekke medier. Prosjektene ble vist på elleve forskjellige steder i Bergen, blant annet i flere av Bergen Kunstmuseums bygninger og i Bergen Kunsthall. Flere prosjekter var bestillingsverk laget spesielt for Bergen Assembly. Utstillingen ble ledsaget av en publikasjon - papirversjonen av den kuratoriske montasjen - med nyskrevne teoretiske, litterære og kunstneriske tekster og bidrag. I tråd med ideene rundt det overordnede prosjektet, var grensen mellom utstilling og bok flytende. Kuratoriske fotnoter, romansitater og dokumentasjon sivet inn i og ble en del av utstillingen, mens i publikasjonen fant man passasjer som ”skriver-med-bilder”, en praksis/metode man kjenner fra John Bergers Ways of Seeing eller W.G. Sebalds Austerlitz. Et internasjonalt symposium bestående av kunstnersamtaler og paneldiskusjoner med prosjektets deltagere fant også sted under åpningsdagene av Bergen Assembly.